Verdens eldste yrke? Intervju om prostitusjon i studentradioen.

En morsom samtale om prostitusjon med studentradioen, for en god del år siden.

En ung mann gir en pung med penger til en hetaira (kurtisane).
Attisk rød-figur pelike fra Rhodos, ca. 430 fvt. NAMA nr. 1425

Illiaden og "den homeriske verden" - Studentradioen - Fortiden Demrer -

Jeg blir intervjuet av Studentradioen for programmet "Fortiden Demrer" om Illiaden som historisk kilde. De har også en rekke andre antikkrelaterte tema, så det er bare å se nærmere på menyen.

Menelaos og Hektor i kampen ved Troja. Dorisk keramikk ca. 600 fvt.
Muligens produsert på Kos.  British Museum. Foto: I. B. Mæhle

Dyreoffer - Levertydning - haruspexi

Foran alle viktige offentlige, og en god del private handlinger, ofret antikkens mennesker til gudene. Når man ofret dyr, hadde dette et treleddet formål.

Sortfigur kanne for rituelle formål, funnet i Etruria. Den viser de forskjellige stadiene av offerhandling. Her ser vi parteringen av dyret.

For det første undersøkte man innvollene på dyret, og fant da ut hvorvidt dyret var godt nok til å gi til gudene. Samtidig kunne man lese innvollene som varsler på om handlingen en planlagte ville falle heldig ut eller ikke. Spesielt tydningen av spor i leveren utviklet seg til en slags "vitenskap", haruspexi, som har fått navnet etter de etruskiske haruspexene.

Tegeates, sannsigeren og læremesteren i haruspexi, sprunget direkte ut av jorden som en  gammel mann. I venstre hånd holder han en lever, som han tyder. Dyret ligger trolig på bordet, og nede til venstre ser vi en kanne av samme type som i bildet over, brukt til renselse av offer og utstyr.

For det andre forærte man dyret til gudene, når det var godkjent, i form av brennoffer. Man brant imidlertid ikke hele dyret, men kun de delene som menneskene ikke fortærte (gudene foretrakk bein, spekk, skinn, osv.). Dermed blidgjorde man gudene og økte sjansene for at det man skulle ta seg fore fikk et heldig utfall.

Den panatheniske festivalens høydepunkt var offeret til Athene ved hennes alter på Akropolis. I denne rekonstruksjonen  av Connolly ser vi røyen stige fra alteret og opptoget idet de ankommer fra den panatheniske vei til Propyleene. 

For det tredje spiste man sammen med gudene, i form av en felles grillfest for dem som hadde deltatt i ritualet. I forbindelse med store festivaler, som f.eks. Panathenerfesten, slaktet man store mengder dyr, og dermed kunne store deler av befolkningen delta i måltidet. Dette ga et kjærkomment tilskudd av animalsk protein og fett i et ellers ganske vegetarisk kosthold. 

Samme vase som over. Etter at offeret er brent, er det tid for å stikke kjøttstykkene på spidd og grille dem. Party! 

Levertydning er en skikk som går tilbake til Mesopotamia ca. 2000 fvt., om ikke enda tidligere, da den etruskiske bronselever-modellen funnet i Piazenca har sin parallell i levermodeller av leire funnet blant annet i Babylonia. Romerne overtok haruspexi fra etruskerne, og grekerne hadde sin egen variant.

Den etruskiske levermodellen i bronse fra Piazenca. Den hadde forskjellige tegn (som vi ikke kan tyde) for å hjelpe haruspexene i tolkningen av offerdyrene lever. Forklaring i videoen under. 

Babylonsk levermodel, ca. 1900 fvt. 

I denne videoen gir religions-spesialisten Dr. Robin Lorsch Wildfang (forfatter av Romes's Vestal Virgins) en kort historisk, teoretisk og praktisk introduksjon til kunsten å lese fremtiden i en lever!

Athen - Athena Polias- xoanon

Hverken den store bronsestatuen av Athena Promachos, dvs. "Athene som kjemper i fronten", som stod mellom propyleene og Parthenon, eller den store elfenbeins og gullstatuen (krysselefantin) av Athena Parthenos,  "jomfruen" som sto inne i Parthenon, var senter for kult. Kultstatuen av Athene skal ha falt ned fra himmelen som en gave til Athen, og var laget av oliventre. Denne ble oppbevart i Athenea Polias ("bygrunnleggeren") tempelet, som vi kan se ruinene av mellom Erechteion og Parthenon. Slike gudebilder ble kalt xoanon.

Ruinene av Athena Polias tempelet, ved siden av Erectheion. 

Athena Polias tempelet ble imidlertid ødelagt i 480 fvt. under perserinvasjonen, og kultbildet måtte finne et nytt sted å være. Erechteion, som sto ferdig mot slutten av det 5. århundret ble dets nye permanente tilholdssted. Athenerne hadde sverget å ikke gjenoppbygge de ødelagte templene, men minnes dem som ruiner. Dette ble kun i varierende grad overholdt, men Athena Polias tempelets ruiner ble overbygd med en rampe, som også beskyttet store mengder av kultobjekter fra arkaisk tid.

Erectheion, Akropolis, Athen. Foran kan man se ruinene av det ødelagte Athena Polias tempelet.

Disse votivgavene og tempelrestene fyller store deler av annenetasje i Akropolismuseet, og har på grunn av den omsorgsfulle nedgravningen bevart mye av sin opprinnelige pigment. I motsetning til hva man tidligere trodde, og som klassisk orienterte høyreekstreme fremdeles tror, var statuer, relieffer og til og med søyler malt i sterke farger. Antikken var ikke hvit, i noen forstand av ordet!

Kore, arkaisk tid. Akropolis museum.

Trehodet monster fra pedimentet på Athena Polias tempelet ("Det gamle Athene-tempelet"). Akropolis museet.

Athene med en kappe av slanger i kamp mot gigantene. Pediment Athena Polias tempelet. Akroplismuseet.

Athen - Areopagos - Råd og arkonter

Areopagosrådet

var i den greske antikken et livstidsråd av tidligere arkonter. Rådet avholdt møtene sine på Areopagoshøyden i Athen.

De fleste greske bystatene hadde en folkeforsamling, valgte embetsmenn med kort tjenestetid (normalt 1 år) og et råd med livstidsmedlemmer, med stor autoritet. I dette rådet satt menn fra de fremste familiene i bystaten. Disse var enten valgt direkte i folkeforsamlingen, som i Spartas gerusia (råd av eldre) bestående av 28 medlemmer over 60 år (samt de to kongene) eller indirekte, som i Athen hvor årets 9 fremste embetsmenn, arkontene, fikk sete i Areopagos-rådet på livstid etter embetsperioden. Vi finner en parallell til dette i den romerske verden i senatet, som også ble rekruttert fra de øverste embetsmennene i staten.

Opprinnelse

Areopagosrådet fikk sitt navn etter Areopagoshøyden, hvor det avholdt sine møter. Opprinnelig ble det trolig bare kalt boule, det vil si «rådet», men da lovgiveren Solon i 594 fvt. etablerte et eget råd på 400 årlig rullerende medlemmer til å ta seg av saksforberedelsen til folkeforsamlingsmøtene, var det nødvendig å skille mellom de to. Selv om Areopagosrådet normalt møtte på Areopagoshøyden, får vi vite av taleren og statsmannen Demosthenes, at de gjennomførte rettssaker i Stoa Basileus, eller «kongestoaen», hvor Archon Basileus, «kongearkonten» hadde sitt hovedkvarter.

Areopagosrådet før og etter Solons reformer

Athenerne selv mente at rådet var blitt innstiftet av gudinnen Athene, mens de fleste moderne historikere tror at rådet hadde sin opprinnelse samtidig med de første valgte arkontene, en gang i midten av det 8. århundret fvt. I det aristoteliske skriftet Athenernes Statsforfatning fra slutten av det fjerde århundret fvt., forteller at Athen før Solon var fullstendig dominert av en fødselsadel som kalte seg eupatridene, «de av gode fedre». Det var bare eupatridene som kunne bli valgt til arkonter, og dermed var også Areopagosrådet fylt av dem.

Areopagosrådet opptrådte som langt mer enn en domstol; det hadde et overoppsyn med lovene, kunne straffe alle som opptrådte «uskikkelig» etter eget forgodtbefinnende, forberedte saker (og kanskje også kandidater til valg) for folkeforsamlingen, og fungerte som rådgivende organ overfor alle embetsmennene. Dette var en utilfredsstillende situasjon for alle som ikke kom fra adelige familier. Solon ble utnevnt til lovgiver og mekler av athenerne i 594 fvt. for å unngå at det kom til borgerkrig, og bøtet på både sosiale og politiske problemer. Solons reformer førte til store endringer i rekrutteringen og makten til Areopagosrådet.

For det første ble arkontembetet nå åpnet for alle som tilhørte ridderklassen, det vil si at alle medlemmer av den sosiale og økonomiske eliten nå kunne bli en del av den politiske eliten. En konsekvens av dette var at konkurransen om valgene til arkontembetene økte, noe som gjorde folkets stemmer viktigere. Dette påvirket også sammensetningen av Areopagosrådet, selv om de gamle, aristokratiske familiene fortsatt dominerte.

For det andre innførte Solon et nytt råd, det såkalte fire hundres råd eller «folkerådet», som overtok Aregopagosrådets og arkontenes makt til å sette dagsorden og forberede saker for folkeforsamlingen. Dette la grunnlaget for den videre demokratiske utviklingen fra Kleisthenes reformer i 507 fvt.

For det tredje innførte Solon et system med folkejuryer, i folkedomstolen, som besto av 6000 loddtrukne borgere, også borgere helt uten formue. Aristoteles mente at dette var den mest demokratiske reformen, og mye taler for at dette også var den konstitusjonelle endringen som betydde mest for vanlige folk. Nøyaktig hvor mye domsmyndighet som var tilbake i det elitistiske Areopagosrådet, vet vi imidlertid ikke.

Reformene innebar at Athen gikk fra et svært strengt oligarki, dominert av en fødselsadel, til et mer åpent oligarki, der de rike riktignok hadde monopol på den øverste makten i form av embeter og medlemskap i Areopagosrådet, men hvor denne makten i noen grad var balansert av folkeforsamling, folkeråd og folkedomstol. Under Peisistratidenes tyranni ble denne strukturen opprettholdt, mens mange av Areopagosrådets medlemmer, som var tyrannenes fiender, oppholdt seg i eksil.

Areopagosrådet etter demokratiets innførelse

Innføringen av demokratiet i Athen, med Kleisthenes reformer i 508/507 fvt. førte ikke umiddelbart til noen store endringer for Areopagosrådet. Folkerådet og de andre folkelige institusjonene ble reorganisert etter de 10 nye fylene, og fikk mer makt, uten at vi kan si så mye om detaljene. Snart skulle det imidlertid komme flere kraftige innhogg, først i rådets prestisje og deretter i dets formelle makt.

For det første overtok strategene, de 10 generalene som ble valgt årlig, en stadig større del av den militære overkommando, på bekostning av den arkonten som ble kalt polemarken. Disse fikk ikke sete i rådet på livstid, og dermed fikk heller ikke rådet som helhet tilførsel av medlemmer med militær ære. Det ser ut som også de andre arkontene fikk beskåret sitt virkeområde til fordel for loddtrukne embetsmenn og folkelige institusjoner.

For det andre ble arkontene fra 487 fvt., en generasjon etter demokratiets innførelse, ikke valgt, men loddtrukne fra 100 kandidater som var blitt valgt, 10 fra hver av de 10 fylene. Direkte personvalg var nå forbeholdt strategene og den øverste finansembetsmannen. Det var stadig en ære å bli utpekt gjennom denne kombinasjonen av valg og loddtrekning, men det var ikke lenger slik at Areopagosrådets medlemmer var indirekte valgt av folket, som tidligere. Også dette reduserte rådets prestisje.

For det tredje, ytterligere en generasjon senere, i 462/461 fvt. var rådets prestisje tilstrekkelig redusert til at demokratiet kunne ta et stort byks fremover, og det som gjenstod av rådets politiske makt kunne fjernes. Efialtes' og Perikles' reformer innskrenket rådets makt til å dømme i drapssaker og religiøse saker. Athen gikk over fra å ha et moderat til et radikalt demokrati, og Efialtes selv måtte bøte med livet i de politiske stridighetene mellom reformatorer og konservative.

For det fjerde, i 457 fvt. og i kjølvannet av denne kraftige reduksjonen i Areopagosrådets makt, ble formuekravet for å bli valgt til arkontembetene senket – man trengte ikke lengre være av ridderklasse. Dette påvirket rådets sosiale sammensetning. Det var stadig en stor ære å bli valgt til arkont og deretter bli medlem av Areopagosrådet, men det var ikke lenger en rikmansklubb. På denne måten ble Areopagosrådet gradvis demokratisert.

Areopagosrådet på 300-tallet fvt.

I andre halvdel av 300-tallet ser Areopagosrådet ut til å ha fått tildelt noe mer makt, blant annet til å selvstendig etterforske saker på oppdrag fra folkeforsamlingen. Normalen var at rettssaker ble initiert av privatpersoner som anklagere. Etter nederlaget mot makedonerkongen Filip 2. i slaget ved Khaironeia i 338 fvt. førte krisestemningen til økt makt for Areopagosrådet. Vi finner eksempler på at rettsavgjørelser i folkedomstolen blir overprøvd og at utnevnelser av ambassadører kunne omgjøres av Areopagosrådet. Rådet opptrer også i denne perioden i større grad som en gruppe under folkeforsamlingsmøtene.

Samtidig viser en lovinnskrift (bildet) fra 337/336 fvt. at det athenske folk fortsatt var bekymret for hvilken rolle Areopagosrådet ville komme til å spille dersom anti-demokratene fikk støtte til å styrte demokratiet av Filip 2:

«Hvis et medlem av Areopagosrådet, når folket (demos) eller folkestyret (demokratia) i Athen er omstyrtet, går opp på Areopagos eller går til møte i rådet (boule), eller legger opp råd om noen statssaker, skal han selv og hans slekt rammes av tap av borgerrettigheter, hans formue skal konfiskeres, og 1/10 av denne skal tilfalle gudinnen Athene.»

Areopagosrådet i hellenistisk og romersk tid

Under Demetrios av Falerons makedonsk støttede, oligarkiske regime (317-307) fikk Areopagosrådet tilbake noe av den overvåkende rollen det hadde før demokratiet ble innført. Dette kan ses i sammenheng med at arkontene sannsynligvis ble valgt i denne 10-årsperioden. Under det hellenistiske demokratiet var Areopagosrådet kun en domstol igjen.

Under romersk dominans økte rådets prestisje, da romerne så på Areopagosrådet som en parallell til sitt eget senat. Vi har imidlertid ikke tilstrekkelig kildegrunnlag for å bedømme konkret hvilken makt rådet hadde, utover at det tok på seg flere juridiske oppgaver og overvåket moral og religionsvesen. I kraft av den siste rollen undersøkte det blant annet apostelen Paulus, da denne kom til Athen for å forkynne det som senere ble kristendommen.

Mer informasjon:

• En ca. 8 minutters video om Areopagos og rådet av tidligere arkonter som holdt til der 
• Demos - The Athenian Democracy: The Council of the Areopagos

Athen - Pnyx- ekklesiasterion (folkeforsamlingsplass)

Ca. 5 minutter om Pnyx, athenernes folkeforsamlingsplass

Politiske systemer: Demokratiets vugge

Demokratiets vugge sto i Athen for 2500 år siden, men vårt eget demokratis røtter er av langt yngre dato. Ca. 5 minutters video.